Året som gikk..

2017 var definitivt et av de årene som jeg kommer til å pakke vekk i minnet og helst aldri pakke opp igjen.

Det startet med at jeg datt og slo meg i februar, og dermed klarte jeg ikke bruke armene til noe som helst i 7 mndr. Jeg klarte knapt å løfte en tallerken, så håndarbeid, vanlig husstell, ridning, bilkjøring, hagearbeid var bare å glemme. Hjelp til å stelle hønene måtte jeg også ha. Et par måneder etterpå ble jeg veldig syk, utmattet, kjempedeprimert, vondt i kroppen, søvnløshet (kunne gå 2 dager uten å få sove) etc. Jeg kunne ikke skjønne hva det kom av. Det å få dette på toppen av at jeg ikke kunne gjøre noe med armene, gjorde at jeg følte at elendigheten var ganske komplett.

Jeg fant ut etter 6 mndr at alt kom av lavt stoffskifte som virkelig var på ville veier. Jeg startet i slutten av august på medisiner, og har sakte men sikkert blitt bedre, og fant ut at armsmertene også kom av stoffskiftet. Det var utrolig å kjenne at jeg ble bedre sakte men sikkert, søvnen kom gradvis tilbake, mens muskelsmertene begynte å gradvis trekke seg tilbake. Jeg merker fort om jeg har for liten dose, da muskelsmertene melder seg raskt og jeg blir nedenfor og utmattet.

I november begynte jeg så smått å få gjort ting igjen, og var endelig tilbake på hesteryggen, men da hadde Sølvar begynt å skrante, og døde etter at vi bare fikk hatt en håndfull turer sammen.
Det var supertrist, han var den som fikk meg trygg i salen igjen, og vi hadde endelig blitt så gode partnere at vi kunne gjøre det meste sammen. Desverre fikk vi ikke opplevd denne tiden sammen så veldig lenge. Jeg prøvde en av de andre nordlandshestene på tur, for å se om jeg klarte å få til et godt turforhold til en av dem. Og prøvde meg på Sølja. Den fjerde gangen vi red på tur så kom vi ikke mange hundre meterene før hun bråsnudde. Jeg datt rett av og slo meg så kraftig at jeg nesten svimte av i smerter. På sykehuset bar det, og det ble morfinsmertestillende og andre kraftige smertestillende i over en uke. Det tok over en mnd før smertene nesten ble helt borte. Så nå har jeg ridd på noen turer med Anne Beate og Ninita, men savner virkelig det spesielle forholdet jeg fikk til Sølvar. Ingenting ble helt det samme etterpå. Men får tro at det er en hest der ute som jeg kan finne igjen noe liknende med.

Nova, katten vår døde også, men vi har fått to nye katter som virkelig lager liv i heimen. Jeg er nok en smule overbeskyttende med dem :-)

 Trixie og Nala :-)

Så om jeg har lyst å ha noe positivt å tenkte tilbake på i fjor, så må jeg legge det frem her. Det at jeg endelig fikk tatt en tur med damplokmotiv på Krøderbanen var en av de dagene jeg husker best fra i fjor.

                                               Da skal vi til neste stasjon :-)

Vi fikk stå ute og se på at lokmotivet rygget tilbake til stasjonen i Krøderen, gikk ikke an å snu så da gjør de det slik. Veldig artig!

  Mamma og pappa var med :-)

 

 

 Lisa og jeg har vært på mange ulike viking og middelaldermarkeder i år, blant annet Sigdal, Borre og Tønsberg. Virkelig koselig!

Det har også blitt en del brikkeveving, jeg klarte å være med på kurs i Middelalderuka, så lenge jeg var veldig forsiktig og tok mange pauser. Der var jeg med Sølvi og Live, og ble kjent med mange fler. Det var en veldig trivelig uke, og jeg hadde besøk av Sølvi og Live på en av de siste kveldene.

Jeg hadde blitt med i Kongsberg Vikinglag like før sommerferien, og blitt tatt godt imot der. På høsten har det vært mange kvelder på Glite kafe i Kongsberg der vi har hatt brikkevevsring og lært masse om brikkeveving takket være Herrene Bull-Sveen. I tillegg til medlemsmøtene, så har det blitt mange turer dit.

En tur til julegilde på Borre ble det også, vi var fem stykker fra vikinglaget. Det var virkelig gøy å få oppleve gilde i den flotte hallen. Kjempeglad for å ha fått vært med.

 

 Ekte vikingmat!

Jeg fikk også kaniner, angora, for å lettere takle alt jeg slet med. Det hjalp å bli litt opptatt av disse nøstene; Alex og Fonz:

Jeg fikk de i august, så nå er de store og er ute i brakka, men det var kjempegodt å ha de inne og kose med de når de var små.

I juleferien laget jeg mine første tøfler! Kjempestolt av dem. Jeg var ikke bra nok til å stå å tove med armene, men da klarte føttene brasene, og god trim var det også! 

Når jeg ser tilbake på alle bildene, alle menneskene og opplevelsene, så ser jeg at det er mye positivt i 2017 også, men nå er 2018 godt i gang og jeg er fast bestemt på å fylle dette året med så mye gode minner og opplevelser som mulig. Jeg er under behandling for stoffskiftet og kjenner at det hjelper, og med tro på at hverdagen blir bedre fremover så ser jeg postivt på det nye året. Godt nytt år!